Jeg skypet med Brage her om dagen og vi snakket om at denne så kalte brylupsreise følelsen har gått over for oss begge. Det har kommet til en tid nå hvor jeg begynner å innse at jeg skal være her i 6 måneder til. Det er nå jeg begynner å sammenligne det negative her, med hva som jeg ikke trengte å oppleve som negativit hjemme. Jeg begynner å bli kjent med det faktum at jeg er i et fremmed land omringet av et ganske ukjent miljø.
Jeg har venner, jeg er ikke venneløs. Men innimellom kan det alikevell føles slik, for de vennene jeg har her betyr ingenting for meg i forhold til dem jeg har hjemme. Jeg har kommet på innsiden av skolemiljøet og begynner å være takknemlig for at det ikke er mer enn 1 år. Ting har roet seg ned og jeg har blitt vant til den amerikanske hverdagen, er det en hverdag jeg trives med!?....
Nå skal det sies at det er spesielt med denne skolen og dette stedet jeg har havnet oppi. Jeg har fått en jentegjeng med hyggelige jenter, jeg har andre venner rundt omkring, men det jeg har lært med Carmel er at til syvende og sist er alle her veldig slevsentrerte. Det vil alltid handle om hva som kan komme til deres fordel, eller hvordan ting kan gjøres for et best mulig resultat for demselv. Personligheten her er for ensidige for meg.
Siden Carmel er en såpass "liten" High school så vet alle alt om alle, og samtale emnene er som oftest om alt dramaet eller gossipet som pågår rundt på skolen og folk snakker om alt og alle som om de vet alt om dem. Dette er ting som frustrer meg, jeg er vant til å bli kjent med en person også trekke konklusjoner eller meninger om personen, men her er det andre veien rundt, og det gjør meg sliten.
Jeg prøver å henge med forskjellig type mennesker for å prøve å variere litt. De beste vennene jeg har nå har enten nettopp flyttet hit, eller for noen få år siden flyttet hit. Så nå gjør jeg så godt jeg kan, jeg skal ikke bli påvirket av alt som foregår her, jeg må ta det med meg videre og lære av det. Jeg må gjøre det beste ut av det, men det er i disse stundene at tiden går sagtere, jeg begynner å innse at jeg skal være her i en god stund til, jeg begynner å telle ned til høydepunkter som nærmer seg(vilde og tuva besøker i februar for eksss.), jeg begynner å sette tilværelsen her opp mot slik det var hjemme og savner Norge en hel del mer. Det er bare en ting å gjøre:
Gymgarderoben på skolen. |